På 1200-tallet var gården eid av Simon lagmann. Hans kone Margreta var søster av Oslo-bispen Nikolas Arneson, og gården ble et sete for den politiske retningen som bar navnet baglerne. En sønn av Margreta og Simon – Filippus – ble utropt til konge i Norge, men birkebeinerne krevde at Inge Bårdsson skulle være enekonge, og det ble inngått et forlik med Filippus i 1208 på Kvitsøy.

Vi vet lite om eiere og forholdene på Tomb utover på 1200-tallet. Man kjenner bare til at i 1291 og 1299 bodde det en ridder Guttorm på gården. I det neste århundre var det medlemmer av slektene Stumpe og Bolt som eide Tomb. Eierforholdene var sammensatte, og Tomb var delt i to gårdsparter en del av denne tiden. Etter en rekke transaksjoner klarte Odmund Berdorson å bli eneeier, og da hans datter giftet seg med Herman Molteke, ble han etter noen år eier. I 1481 ble deres sønn, Oluf Molteke eier.

En mannsalder seinere har gården kommet i slekten Galde sin eie og familien ble sittende med Tomb fra 1515 til 1680. Oluf Galde d.e. var en av dem og var eier fram til 1530. Han var høvedsmann på Akershus og stattholder her i landet da han tok over eiendommen. Oluf Galde d.e. var gift med Ulfhilde Henriksdatter Friis fra Jylland. Deres sønn Svend Galde tok over etter faren.

Etter Svend ble Oluf d.y. eier i 1577. Han blir høvedsmann på Akershus festning i 1599. Sammen med ektefellen Dorthea Mauritzdatter Skovgård fikk de en rekke barn.

Sønnen Gaute Galde tok over Tombgodset etter sin far, men han var for det meste bosatt på storgården Nørlund på Jylland, tilegnet gjennom giftemål som det heter. Hans ektefelle var Helvig Jørgensdatter Marsvin. Hun var søster til Kong Christian IVs svigermor. Gaute døde på Nørlund allerede i 1626. Enken Helvig Marsvin flyttet til Tomb og bodde der til hun døde i 1648. Vi finner navnet hennes igjen blant annet som bidragsyter til kirkestolen i Råde og som part i rettstvister, særlig knyttet til skogsdriften. Helvig hadde født åtte barn som alle ble boende i Danmark. Datteren Eline Galde, gift med rittmester Knud Poulsen Schinckel, arvet Tombgodset. Da de begge døde i 1669, ble søsteren Anne Galde og mannen Werner Parsberg de nye eierne. Disse eide også Nørlund og hadde svært liten interesse for Tomb. Etter at Anna død noen år seinere, solgte Werner Parsberg Tomb til Tønne Huitfeldt, i følge skjøte tinglyst 13. desember 1680 på Lundeby.

Med Tønne Huitfeldt starter en familietradisjon av eiere gjennom om lag 175 år. Familienavnene som går igjen videre er Tritzchler, Lützow, Sommerhielm og Lewenhaupt.

Tønne Huitfeldt innledet med sitt eierskap det som skulle bli den typiske situasjonen fram til 1800-tallet for Tomb sitt vedkommende, med eiere som primært hadde en militær løpebane og som benyttet gården som bosted for seg og sin familie. Huitfeldt fikk imidlertid aldri etablert seg skikkelig på Tomb. Han var den første kommandanten på Fredriksten festning i Halden og var blant de få offiserer som kom godt fra det i krigen mot svenskene i 1657 til 1660. Blant hans barn var datteren Margrethe. Barna mistet sin mor i ung alder og Margrethe ble derfor sendt til sin fars kusine Margareta Huitfeldt på Sundsby på Tjørn i Bohuslen. Margareta mistet i tur og orden både mann og barn. De til sammen fem kistene kan sees i gravkammeret bak alteret i Valla kyrka på Tjørn. Hun har etterlatt seg et av de største legater i Sverige. Uten nær familie var det naturlig at hun tok seg godt av sin guddatter Margrethe. Danmark-Norge var under de såkalte Gyldenløvefeidene i perioden 1676 til 1679 igjen i besittelse av disse områdene. Det var da den tyskfødte kommandanten på Marstrand festning kastet sitt blikk på den unge Margrethe Huitfeldt. Dette resulterte i giftemål i 1681 mellom den da 12 år gamle Margrethe og oberst Hans Ernst Tritzchler fra Sachsen. Margareta Huitfeldt på Sundsby løser inn Tomb herregård i bryllupsgave til de to slik at de kan ta over godset som gjeldfrie eiere av gården. To år seinere reiste Margrethe til Sundsby for å besøke sin 75 år gamle slektning. Om den lille datteren, Margrethe Catrine Ernstine, er med på reisen, vet vi ikke noe om. Hun blir imidlertid syk og dør på Sundsby 14 år gammel. Et halvt år seinere dør også Sundsby-eieren Margareta Huitfeldt. Løsøret fra Sundsby setteri gikk etter arveoppgjøret til Tomb.Hans Ernst Tritzchler ble sittende som eier og giftet seg på nytt med Anne Cathrine Toller. Han hadde en militær karriere og gikk helt til topps som armésjef i Norge. Det viste seg imidlertid at den norske hæren var dårlig forberedt da det brøt ut krig mot Sverige i 1709. Tritzchler ble da suspendert. Han døde i 1718, og hans båre er nedsatt i gravkjelleren i Vår frelsers kirke i Oslo.

Året 1700 giftet den rike frøken Tritschler på Tomb Herregård seg med den tyske offiseren Barthold Heinrich Lützow. Han fikk straks store militære oppdrag i den «Store nordiske krigen» mot kong Carl XII i Sverige og ble utnevnt til general og øverstkommanderende for den norske hær. Etter at den svenske kongen var skutt på Fredriksten festning i 1718, ble Lützow slått til ridder av Danebrog.

Maleri av generalløytnant Barthold Heinrich Von Lützow. Maleriet er ca 300 år gammelt.

Da danskekongen var insolvent etter alle krigene, solgte han alle kirker. General Lützow kjøpte Råde kirke med alt underliggende gods. Ved kirken anla han et gravkapell – Lützows gravkapell. Det skulle være et monument over ham selv og hans etterkommere. I 1984 ble det bygget et nytt gravkapell ved Tomb kirke og gravrestene ble flyttet dit.

General Lützow var gift to ganger og hadde 11 barn. Bare tre av barna vokste opp. De fikk god opplæring av kjente huslærere, deriblant den senere biskop Erik Pontoppidan. Lützows andre kone og de tre barna overtok driften av Herregården da Lützow døde i 1729. Søsknene Catarina, Jasper og Barthold Heinrich jr. forble alle ugifte. Det ble fortalt at det var søsteren Catarina som styrte Herregården. Broren Jasper var mest ute i gårdsdriften, mens broren Barthold Heinrich jr. også var generalmajor.

Herregården eide på denne tiden store arealer og gårder i Råde og bygdene omkring. Bygdefolket fulgte godt med på det som skjedde på Herregården, og det ble fortalt mange historier om de tre søsknene. Catarina som styrte eiendommene, gikk som regel under navnet «Jomfruen» eller «Jomfru Lützow». De to brødrene var kraftige karer, og det manglet ikke på skrytehistorier om deres styrke. Jomfruen var forretningskvinne. Ved siden av god drift av gården, drev hun trelasteksport fra Krokstadfjorden. Hun anla dessuten mølle i Jerndalen, syd for gården. Parken syd for bygningene ble holdt i orden som engelsk landskapspark, og de gamle vollgravene ble utviklet til vakre damanlegg etter 1700-talls mote. Generalmajoren satt ofte på sine eldre dager ved en av dammene. Den fikk navnet «Majordammen». Jomfru Lützow anla også stutteri på Herregården. Hit hentet broren hester fra Holstein.

Catarina eller Jomfru Lützow døde i 1797. Før Catarina døde, hadde hun testamentert Herregården til en slektning på sin mors side. Arvingen het Mathias Otto Leth Sommerhielm.

På sine eldre dager engasjerte Catarina Lützow Mathias Otto Leth Sommerhielm til å bistå seg med gårdsdriften og eiendomsforvaltningen. Han var en fjern slektning, født i Kolding i Danmark i 1764 og hadde juridisk embetseksamen fra København. Da jomfru Lützow døde i 1797, ble Mathias eier ved testamente.

Maleri av Mathias Otto Leth Sommerhielm. Bildet kan ha blitt malt rundt 1810.

Ved siden av oppgaver på Tomb var han engasjert med ulike oppgaver innen rettsvesenet, blant annet som generalauditør. Det gikk ut på å være anklager i militære straffesaker. Sommerhielm satt i interimsregjeringen i perioden 1809 til 1810 og i kommisariekollegiet fra 1803. Fra 1810 var han amtmann i Smaalenenes amt og fra 1814 var han medlem av legasjonsregjeringen i Stockholm. Der var han norsk statsminister fra 1822 til sin død i 1827.

Historikere har i ettertid ikke gitt Sommerhielm noen stor stjerne som politiker. Han ble oppfattet som svenskvennlig og kongevennlig. Det sies at han var en dårlig taler og en nikkedukke for kongen. I nyere tid er det imidlertid flere som mener at Sommerhielm gjorde en god innsats for Norge ved hoffet i Sverige. Han talte flytende fransk. Dette gjorde ham populær og avholdt hos den temperamentsfulle kongen i tvillingriket. Sommerhielms gode forbindelser kan ha mildnet kongens holdning til den delen av Norges befolkning som ønsket størst mulig avstand til svenskene.
Vi vet at prins Kristian Fredrik - senere kong Karl Johan - var gjest på Tomb flere ganger.

Sommerhielm var gift tre ganger. Først med Frederikke Dorothea Sehestedt. Etter at hun døde, giftet han seg med Henriette Hermine Fugleberg som døde i mars 1819. På Tomb finnes det en minnestøtte over henne i parken. (Les mer nedenfor). Sommerhielm giftet seg på nytt i 1823 med grevinne Christine Marie Lewenhaupt. Hun overlevde ham med 18 år da hun døde i 1845.

Minnebauta
30. mars 1819 døde fru Henriette, Mathias Otto Leth Sommerhielms andre kone, under uklare omstendigheter. To år etter hennes død reiste Mathias en minnebauta over sin kone. Bautaen ble plassert ved enden av hasselalleen i parken på Tomb, der Henriette ble funnet. Den ble laget ved Jacob Aals jernverk, Næs Jernverk ved Tvedestrand.

I 1800 traff enkemann Mathias Sommerhielm Henriette Hermine Fuglberg fra Larvik, men som også i mange år hadde bodd med sin familie i Frankrike. De giftet seg 26. mai 1800 i Vår frues kirke i Kristiania. Mens hun prøvde å finne seg til rette som husfrue i de gamle hovedbygningene på Tomb, var han mye på reise og opptatt med ulike samfunnsoppgaver og politikk. Med tiden (1814) ble han medlem i legasjonsregjeringen i Stockholm og etter hvert norsk statsminister fram til sin død i 1827.

Sommerhielm har nok også hatt et dårlig omdømme i den lokale muntlige tradisjonen i Råde. Blant annet har det versert rykter om at han kan ha tatt livet av Henriette Hermine med gift. Motivet skulle være penger og arv. Etter all sannsynlighet er dette oppspinn. Han var langt fra alene om å gifte seg rikt. En rekke av hans forgjengere på Tomb gjorde det på lignende måte. Sommerhielm skapte seg nok et dårlig omdømme gjennom flere forhold. Mange måtte svare bygslingsavgifter til Sommerhielm og man blir neppe populær ved bare å gi seg til kjenne som pengeinnkrever. Sommerhjelm pleiet ikke særlig omgang med bygdefolk og fikk ikke samme kontakten med husmenn og lokalbefolkning som hans forgjengere Lützow-ene hadde gjort. Når han i tillegg pådro seg et rykte som svenskevennlig bidro dette ytterligere i negativ retning. Til sist må det nevnes at i embetet som generalauditør, satte Sommerhielm navnet sitt under en rekke strenge dommer, dødsdommer innebefattet, mot vanlige folk. Dette kan ha bidratt til et brennende hat mot Sommerhielm fra enkelte.

Sommerhielm slet med økonomien. Dette skyldtes nok for en stor del nedgangstidene etter Napoleonskrigene. Særlig gikk dette utover trelasthandelen. Han måtte derfor låne penger, og kong Carl Johan var hans største lånegiver. Etter hans død ble denne gjelden slettet. Hans enke, grevinne Christine Marie Lewenhaupt, ga som en slags kompensasjon bøkene fra biblioteket på Tomb til kongen. Disse ble plassert på det nyoppførte slottet i Oslo. Lewenhaupt fikk også en årlig pensjon utbetalt fra kongen. Det var ikke vanlig for andre enker etter politikere på den tiden.

Christine Marie Lewenhaupt
Det var i Stockholm Sommerhielm traff sin tredje kone, grevinne Christine Marie Lewenhaupt. Etter at Mathias var død i 1827, ble hun eier av Tomb og fortsatte driften av gården. Hun var et drivende menneske som fikk orden på økonomien og gårdsdriften. Hun hadde også en god venninne i Frederika Bremer, en svensk forfatterinne, som bodde hos henne på Tomb i flere år (1839-44). I en av sine bøker har hun med hendelser fra Værne Kloster, og spesielt omtales Alethe Sibberen som var gift med statsminister Alfred Due i Stockholm.

Christine Marie Lewenhaupt føyer seg inn i rekken av kvinner som har forvaltet godset på en utmerket måte. Hun fikk et godt forhold til lokalbefolkningen, og hun utmerket seg særskilt ved å bidra til en god utvikling i lokalsamfunnet. Allerede i 1823 fikk hun mannen sin til å opprette et legat. Det skulle bidra til at barn i kretsen rundt Herregården fikk en god opplæring. Hun ga i 1837 plassen Karlberg til fast skoleplass for distriktet slik at skoletilbudet skulle være bedre enn i den tradisjonelle omgangsskolen. Skolen ble seinere kalt legatskolen. I 1935 ble statuttene for legatet endret slik at rentene av kapitalen skulle gå til stipender til videre utdanning for elever fra Tomb og Spetalen krets. Legatet sto uten midler inntil Herregården ble solgt etter grevinnens død i 1845. Tomb folkeskole ble bygd i 1867 med midler fra legatet. 

Legatet ble endelig avviklet i forbindelse med oppføringen av nytt gravkammer for Lützow og Sommerhielm-familien ved Tomb kirke i 1984.  Med Christines bortgang settes det også punktum for tiden med ny-adel på Tomb. Adelen var allerede avskaffet i Norge ved Stortingsvedtak i 1821. Den avdøde Christine ble den siste som ble gravlagt i gravkammeret som Barthold Heinrich von Lützow fikk bygget inntil Råde kirke som han hadde kjøpt i 1723. (Les mer om Lütsows gravkapell som ble oppført ved Tomb kirke i 1984, under "Lützow-perioden".)

James Røder Teilmann
Da grevinne Sommerhielm døde i 1845, ble Herregården lagt ut for salg. Kopisten James Røder Teilmann fra Kristiania kjøpte den, takket være sin kones store formue. Han hadde giftet seg med den velstående enken Emilie Petrine etter grosserer Carl Jørgen Mathisen som hadde etterlatt en betydelig kapital. Teilmann betalte 70.000 spd. for Tomb. I sin eierperiode på 16 år solgte han fra bygselplasser og underbruk for 120.000 spd.
Han solgte også Råde kirke for 100 spd til Råde kommune i 1853. I likhet med flere av sine forgjengere brukte han mer penger enn han tjente. Frasalg var måten han finansierte sin livsstil på.

Teilmann var den første som brukte ordet «godseier» om seg selv som eier av Tomb. Den nye eieren hadde store planer som han også gjennomførte. Parkanlegget ble utvidet, og det ble bygd teglverk og meieri. I 1853 la også Amtet sin landbruksskole til Tomb.

Teilmann fikk tre barn. Et av dem ble seinere kjent som komponist Christian Teilmann. Barna vokste opp med foreldre som ført et stort og gjestfritt hus. Blant gjestene som var på Tomb disse årene finner vi Welhaven, Asbjørnsen, Ole Bull, C. P. Riis m.fl. Når Ole Bull var på Tomb, ble bygdefolk invitert, og det ble spilt for åpne vinduer slik at folk kunne høre datidens største kjendis spille. Tilmann var vel ansett og meget godt likt av bygdefolket. Han var raus med penger, og de satte stor pris på hans virksomhet.

Kostnadene ble imidlertid for store i forhold til inntektene. Landbruksskolen ble flyttet, og teglverket stoppet opp. Han forberedte sin avgang, og den vestre del av hovedbygningen som var av tømmer, ble demontert og flyttet til Briskeby i Kristiania. Hit flyttet familien da han i 1861 måtte selge Herregården. Det meste av Tomb-bygningen på Briskeby eksisterer fortsatt i Professor Dahls gate.

Chr. Fischer
Teilmann måtte i 1861 selge godset til sin rådgiver og kreditor Chr. Fischer. Han flyttet aldri til Tomb og hadde nok liten interesse av stedet og de gamle tradisjonene, men han var mer opptatt å få dekket sine utlegg. Gården ble drevet med forvalter, og han solgte unna innbo og løsøre. En del av dette finnes fortsatt i privat eie i Råde og omliggende bygder.

Christian Fredrik Møllrup Sissener
I 1874 kjøpte Christian Fredrik Møllrup Sissener Tomb for 71 000 spd. Han kom fra Trøndelag og hadde agronomutdanning. Han snudde situasjonen fra stillstand og forfall til en kraftig opprustning og utvikling av gården. Han kjøpte også inntil noe skog og hadde til sammen ca 2400 daa dyrka mark og 7000 daa skog, pluss Sletterøyene (utenfor Larkollen - i dag i Råde kommunes eie). Sissener rev ned gammel bebyggelse og bygde nytt. De gamle hovedbygningene gikk tapt og gården fikk et nytt våningshus i sveitserstil. Nytt stallanlegg kom på plass med kryssvelv i teglstein. Disse finnes fortsatt i kjellerdelen. Da fjøset skulle bygges, begynte det nok å røyne på med økonomien. Det som var planlagt som gjødselkjeller, ble fjøs. Gjødsellageret ble i stedet plassert utenfor. Han fikk fart på både meieriet, møllen og frørenseriet og sagbruk. Han grøftet også hele eiendommen. Dette var et viktig agronomisk framskritt som ga radikale avlingsøkninger. Parken ble også fornyet i disse årene. Sissener ble i 1897 ordfører i Råde for partiet Høyre og ble like etter valgt inn på Stortinget. Midt i en travel hverdag med mange oppgaver dør han brått i 1902 bare 53 år gammel. Han hadde ingen barn sammen med sin kone Emmy Dahl. Eiendommen ble testamentert til hennes slektninger som seinere solgte den i det åpne markedet.

Råde kommune ble eier av Tomb etter vedtak i landbruksdepartementet i februar 1937 om at forkjøpsretten kunne nyttes . I perioden fra Sisseners død til kommunen tok over, eies Tomb i tur og orden av følgende personer: 1903 – 09; Håkon Selsbak, apoteker og eiendomshandler, 1909 – 1914; Ole Forset, 1914 – 1922; Oskar Langerud, trelasthandler, 1922 – 28; Lars W. Langerud (bror til Oskar), 1928 – 37; Karl Slangsvold.

Ved inngangen til 1900 hadde industrialiseringen av landet skutt fart. Elektrisk kraft, friere og nye oppfinnelser fikk bokstavlig talt hjulene til å svinge fortere. Tiltak som grøfting og gjødsling som Sissener var foregangsmann for, begynte å bli allment utbrett. Dette ga økt produksjon i landbruket. Tømmerstokken fikk også økt verdi gjennom den økonomiske veksten og nye anvendelser som for eksempel papirproduksjon.

Sissener hadde slik som tidene var, konsentrert seg om jordbruksproduksjonen og latt skogen være i fred, bortsett fra hogst til byggeprosjektene. Selsbak derimot tømte skogen for verdifullt virke. En del bygdefolk reagerte nok på at dette ikke var i samsvar med god forvaltning, men Selsbak var likevel godt likt av de fleste, og det må sies at han med sine tiltak bidro til et aktivt næringsliv i området. Da Ole Forset tok over, fryktet nok en del ytterligere uthogginger av skogen. Det skjedde imidlertid ikke. Forset solgte derimot unna noen eiendommer, inkludert Nøisom. Han bygde også den såkalte nylåven som ble revet på 50-tallet.

Da Oskar Langerud tok over, ble det drøftinger i kommunestyret om bruk av forkjøpsrett. Denne var hjemlet i konsesjonsloven som kom i 1909 og gjaldt skogarealer, nettopp fordi man mange steder så faren i at spekulanter ødela lokale skogressurser. Det ble vedtatt å benytte forkjøpsretten. Langerud motsatte seg dette, og saken gikk helt til høyesterett som avgav dom til fordel for Råde kommune i 1922. Kommunen kunne da overta skogsarealet som i løpet av de siste årene, fram mot endelig dom, var fullstendig tømt for salgbart virke. Denne uthogsten har preget bestandsfordelingen i Tombskogen fram til vår tid.

Etter dette ble det vanskelig for de kommende eierne å drive Tomb. 20 og 30-tallet var også vanskelige år i landbruket. Uten skog var det ikke mulig å spe på økonomien i trange år. Muligheten for jevn sysselsetting forsvant også med skogen. Det faktum at arbeidskraften ble dyrere, bidro også til å svekke økonomien på store bruk hvor man var avhengig av leid hjelp og ikke kunne klare seg med familiens arbeidsinnsats. Dette var en virkelighet som møtte Karl Slangsvold til fulle. 30-åra var slett ikke en gylden tid for gårdsarbeidere heller. Dette resulterte i at arbeiderne ved Tomb organiserte seg høsten 1936. En samlet vurdering av situasjonen resulterte da i at Slangsvold trakk seg ut og solgte gården. Kommunen nektet kjøperen konsesjon og benyttet forkjøpsretten som da også var gjort gjeldende for dyrket mark. Kommunen ble på denne måten eier av Tomb med jord og skog, en i dag rødmalt kirke og Sletterøyene m.m.

Indremisjonsselskapet var på denne tiden på leting etter en passende gård for oppstart av skolevirksomhet. Råde kommune ga tilbud om å selge Tomb, og kontrakten ble datert 1. juni 1938 og omfattet 1200 daa jord, 1000 daa skog og bygningsanlegg med park til en pris på 200.000 kr. Dette må oppfattes å være i nærheten av markedspris. Eksempelvis solgte Slangsvold to år før for 200 000 kr pluss 126 000 kr for løsøre, men det var en litt annen eiendom enn det Indremisjonen kjøpte.

Med Det norske Indremisjonsselskap som eier startet en ny epoke i historien. Formålet var å etablere en kristelig landbruksskole for elever fra hele Norge. Gården var i dårlig forfatning etter mange eierskifter på 1900-tallet. Etter store restaureringer og nybygg av hus, samt modernisering av maskiner og redskaper, startet skolens første elevkull i 1939. Skolen fulgte statens normer for utdanning av agronomer og ga to-årig undervisning, med innlagte praksisøvelser. Herregårdens hovedbygning ble omgjort til internat med 100 sengeplasser. Skolen fikk navnet Tomb Jordbruksskole og uteksaminerte de første årene ca 50 agronomer årlig. Fram til 1990 var skolen en fagskole innen landbruk, med basis i skolens gårdsbruk. Det har hele tiden vært en jevn utvikling – og med modernisering av bygninger og maskiner. I 1990 kom en skolepolitiske endring, og landbruksskolene ble en del av det videregående skoleløpet. Tomb fortsatte som en videregående skole, fremdeles med vekt på landbruk. Naturbruk var den nye navnebetegnelsen, og det ble flere profiler å velge mellom; landbruk, friluftsliv og hest. Skolen har fortsatt sin utvikling og har også fått flere utdanningsprogram; bygg- og anleggsteknikk/tømrer og teknologi og industrifag/kjøretøy. Dagens skole har nærmere 300 elever elever. Av disse bor ca 170 i internatet. Mange fra distriktet dagpendler også til skolen.

Les mer om skolens utdanningsprogram og alt som skjer på tomb.no/studietilbud og følge oss gjerne på facebook og Instagram!

Tomb har hele tiden søkt å ta vare på herregårdens særegne verdier og den gamle parken med dammer og store trær - den historiske forankringen.

Rundt 1850 bygde godseier Teilman et teglverk i nordkanten av Teglverkslunden, ved Eikelunden (mellom Tombveien og innerste del av Krogstadfjorden). Dette ble videreført av godseier Sissener fra 1870-årene. Han bygde flere hus av tegl, brant takstein og teglrør for grøfting. Trolig ble produksjonen stanset rundt 1890 på grunn av dårligere lænnsomhet. Etter Sisseners død forfalt teglverket. I dag kan rester av flere brennhus iakttas. Et omriss av produksjonshus kan sees på flyfoto og det kan finnes rester av tegl på bakken. Det er trolig at alle røde teglvarer/teglstein på Tomb har sitt opphav i teglverket.

Omriss av det gamle teglverket synes i terrenget.

Satelittfoto som viser rester av det gamle teglverket.

Her kommer tekst om de gamle husmannsplassene (over 30) som lå under herregården Tomb.