Vi klarte det!

Reisebrev

 

Bilde: Vi nådde Nordkapp!

 

 

Reisebrev 1 - planlegging

Planene for denne turen begynte for omtrent halvannet år siden. Nå har disse planene ballet på seg, og skal snart bli virkelighet.

Noe av det første vi gjorde da dette begynte å ta form var å se på reiseruta, og regne på drivstofforbruk. Budsjettet ble ganske omfattende og stort, men ikke uoverkommelig. Vi bestemte oss for å gjøre det, og med litt støtte ville det gå. Alle planer som fra før av var lagt måtte avlyses, og alt fokus var satt for denne traktorturen, Norge på langs og på tvers. Nå reiser traktorene og førere ned til Lindesnes om et døgn. Hengeren er under lasting, og den aller siste finpussen blir gjort på traktorene. Alle sjåførene, fem i tallet, går eller har gått på Tomb Vgs. Her har vi fått låne verksted og litt forskjellig andre fasiliteter. I dette verkstedet har de fleste av oss oppholdt seg mer enn noe annet sted den siste tiden. Dette kan vi se resultater av nå, og alle traktorene er klare for å kjøre Norge på langs, noe som er en uvanlig påkjennelse for en gammeltraktor. Flere “prøveturer” har det blitt for å se om dette er noe traktorene virkelig kan tåle, og den følelsen av å kjøre en god gammel sliter langs landeveien i solskinn uten en eneste bekymring, den er helt ubeskrivelig. Så nå er vi klare alle mann, vi gleder oss som småunger på selveste julekvelden og vi ser fram til en fantastisk tur med mange fine stunder. Reisebrev vil komme under turen, håper folk vil følge med på dette. Enhver anledning må vi selvfølgelig bruke til å takke alle støttespillere som har gjort denne turen mulig. Tusen takk!

 

Reisebrev 2

Nå er turen i gang. Vi sitter nå på ei hytte på Haglebu ved Nesbyen. Den femte dagen av turen er overstått, og vi har allerede en del historier å fortelle.

Den første dagen begynte fint ved Lindesnes fyr med naturskjønne omgivelser og pent vær. Allerede der merket vi mediedekningen turen hadde fått da folk av alle slag ville snakke med oss og ta bilder. Men vi måtte av gårde for at vi i det hele tatt skulle komme fram til målet denne dagen som var Dølemo. Vi fyrte opp og reiste avsted.

Dagen gikk sin gang med litt oppstartsproblemer. Ting som måtte fikses, og det ble kveld. Regnet hadde kommet ganske brått på rett etter Lindesnes, og alle var ganske slitne og våte da vi nærmet oss Dølemo. Plutselig skvetter vi til da det står en kar i veien og stopper oss. Sørlendingen Olav ville gjerne at vi skulle komme og få husly for kvelden i bryggerhuset hans. Dette var tre mil før dagens mål, så alle måtte tenkte seg om to sekunder før vi bestemte oss for å takke ja til tilbudet. Denne kvelden ble super da vi fikk tørket alt og sovet en god natts søvn. Dagen etter var vi bare så klare som vi kunne få blitt. Denne dagen var det bedre vær, og vi var ved godt mot. Dagens mål var Bø i Telemark. Alt gikk fint, og det ble lunsj. Vi satt alle sammen på en parkbenk utenfor en liten kiosk. Plutselig dukker det opp en mann som setter seg ned og prater litt. Han forteller oss om en traktor som han har. Denne er det trøbbel med, og han lurte på om ikke vi kunne hjelpe han litt med det. Vi reiser bort og ser på den, og bestemmer oss for at dette er nok en jobb for oss når vi er ferdige med turen. Mens vi satt der, fikk vi også beskjed om at skiltene til hengeren var klare. Det var en gladmelding da det betydde at vi kunne ta militærhengeren av bilhengeren som den hadde stått på til nå. Vi kom også i kontakt med ei hyggelig dame som tilbød oss husly og mat i Lunde, så vi bestemte oss for å stoppe der da det ikke var så langt fra Bø.
Turen gikk videre, og vi kjørte forbi Sputnikmuseet. Vi svingte inn og kom i kontakt med en eldre mann som ga oss kaffe og mer mat. Endelig kom vi fram til Lunde der det ventet suppe og en fin plass vi kunne skru litt på. Da fikk vi fikset kjølebag i hengeren og resten av hengerlysene. Klokka ble mye før vi fikk lagt oss, men sengene var gode så det gjorde ikke noe.

22. juni begynte med en god frokost og resten av småfikset som sto igjen fra natta før. Denne dagen skulle vi til Lyngdal. Det regnet litt, så vi prøvde å komme litt fort av gårde. Da vi kom til Bø, tok vi Bøgata opp og ned, og fortsatte til Notodden der tok vi en pause på en Shell stasjon. Der vi lærte at snålt betyr bra. Vi kjørte videre, og i Lyngdal møtte vi en fyr på gråtass som slo av en prat før vi dro videre opp til hytta til bestefaren til kjæresten til Aleksander.
23. juni hadde vi pausedag. Vi benyttet sjansen til å ta turen til en traktorsamler med over 100 traktorer. Der var det mye kult å se på, og masse folk som hadde samlet seg for anledningen. Vi fikk servert pizza, brus, kaffe og vaffel. Vi dro tilbake til hytta, fylte på litt olje på traktorene, smurte opp litte grann, pluss gjøre noen småting på traktorene. Så la vi oss til å sove.

24. juni skulle vi opp til Haglebu. Der vi skulle sove på hytta til en kar som heter Sigmund Anderson. På veien var det jo en masse trevlige folk og traktorene gikk helt opp uten problemer. Det eneste problemet var at veiviseren vår

(Ole-Kristian) hadde fått høre at hytta lå i nærheten av Nesbyen. Så vi kjørte nesten fram dit før vi fikk beskjed om at det ikke var der i det hele tatt. Så vi måtte kjøre flere mil tilbake. Dette ble en knekk i reiseruta, men vi tok det igjen neste dag. På kvelden fikk vi servert rømmegrøt, spekemat og dårlige røverhistorier. Det ble veldig bra og en humørfylt kveld for alle og enhver.

25. juni sto vi opp og var mer en klare for litt traktorkjøring. Vi spiste en rask frokost, pakket sammen sakene våre og reiste av gårde mot Randsverk i Vågå. Det var ca. 20 mil så det tok litt tid. Vi kjørte over Golsfjellet og Valdresfløya. Der var det flott utsikt og masse å se på, stort mer er det vel ikke å si da vi kjørte kontinuerlig nesten hele dagen. Da vi kom fra sto en hel gjeng fra en lokal Gammeltraktorens venner forening og ønsket oss velkommen. Denne velkomstkomiteen var spesielt imponerende siden klokken var blitt 2 om natta før vi ankom Randsverk! Dette var en passende oppmuntring etter den lange kjøreturen.

 

 Reisebrev 3

Dagen etter den kalde reisen over Valdresfløya var det pausedag. På natta da vi kom til Randsverk i Vågå var det faktisk en velkomstkomite som ventet på oss, tross at klokka var over to på natta. Og denne gjengen ville gjerne ha med traktorgjengen på veteranlastebil-løp på fridagen vår, og det takket vi selvfølgelig ja til. Så den 25. juni ankom det en lastebil på campingplassen i Randsverk der vi sov. Denne skulle frakte traktorene til lastebil-løpet. Dette var forresten også noe som var ordnet av Sjoa og Heidal gammalteknisk forening, de samme som hadde tatt oss imot dagen før. Sammen med lastebilen kom det en minibuss som skulle frakte oss til lastebil-løpet.

Da vi ankom, skjønte vi at dette var ikke et lite arrangement. Så her var

 det mye å se, til og med noen veterantraktorer var det der også (i tillegg til vår som ble stilt ut ved starten av løpet). Før vi reiste på løpet, hadde vi nevnt for noen av de vi var kommet i kontakt med at Johannes trengte en ny radiator etter et sammenstøt med Aleksander, og dette hadde de tatt alvorlig. Flere av dem hadde ringt rundt til alle kjente og kjære for å høre om noen kunne ha noe sånt, og til slutt var det en som fikk napp. Dermed reiste vi videre opp i dalen til en veterantraktorentusiast som hadde en deletraktor stående. Etter endt arbeid fikk vi ikke lov å reise uten å få i oss noe kaffe og mat til tross for at vi insisterte på at vi hadde dårlig tid da vi hadde planlagt å kjøre til Lesja samme kvelden. Så vi ble hengende litt etter skjemaet.

Likevel satte vi oss på traktorene så fort vi kom tilbake til campingen, med kurs for Lesja der vi skulle møte foreldrene til kjæresten til søsteren til Johannes. Veien over fjellet til Lesja var ikke i like bra standard som vi hadde håpet, så vi kom ikke fram før vi måtte legge oss. Men vi fikk oss likevel en god natts søvn i hengeren på fjellet.

26. juni skulle vi til Oppdal. Denne turen ble ikke så lang som egentlig tenkt da vi hadde tilbakelagt noe mil dagen før. Vi kom fram til Lesja ganske fort, og der fikk vi mat, dusj og klesvask. Dette var midt i blinken for oss, for mens noen dusjet og vasket tøy kunne noen stille ventiler, rydde i hengeren eller sitte i sola å røyke. Og det passet oss også egentlig midt i blinken. Men etter mange timer med vask og soling måtte vi videre. Vi hadde nemlig kommet i kontakt med noen hyggelige menn som ville spandere hytteovernatting på oss i Oppdal, og denne muligheten kunne vi jo ikke la gå ifra oss. Turen over Dovrefjell i solnedgangen var veldig idyllisk, og hadde vi ikke vært så mandige av oss alle sammen, kunne det hende at noen av oss ble rørt av dette synet.

Vel fremme i Oppdal sto det to eldre karer fra Oppdal gammeltekninsk forening og ventet på å få innkvartert oss på ei leiehytte, og da tok det ikke lange tiden før vi lå og sov alle fem.

Morgenen den 27. juni hadde vi avtalt med disse karene at vi skulle komme for å se på verkstedet og samlingen til foreningen deres. De skulle geleide oss dit bort, så vi hadde avtalt at vi skulle reise fra hytta halv ni. Pliktoppfyllende som karene var møtte de opp til tiden, men da var det fem slitne traktorgutter som ikke hadde kommet seg opp av sengen enda. Så hytta ble ryddet og vasket i en fei samtidig som traktorene ble startet, og det tok ikke mange minuttene før vi var igang igjen.

Samlingen de hadde av gamle traktorer var et imonerende stykke arbeid da nesten alle var pusset opp og i meget bra stand. De hadde altså ikke bare kjøpt dem for å lagre dem som mange gjør.

Målet denne dagen var egentlig Skatval som ligger litt ovenfor Trondheim. Men da vi fikk tilbud om overnatting inne ved Tronheim sentrum, kunne vi ikke takke nei til det. Dermed var det ikke så lang rute denne dagen.

Mens vi kjørte på E6 inn mot Trondheim, hørte vi på radioen: «vær obs på lang kø inn på E6 mot Trondheim», og grunnen til dette visste vi godt hva var!

Da vi nærmet oss byen var det en mann som ville møte oss. Han ba oss om å følge etter han, men ville ikke si hva det var han ville ha oss med på. Men godtroende som vi er fulgte vi etter. Plutelig åpenbarer det seg et fint knippe med gamle traktorer som står langs veikanten med tilhørende traktorførere rundt. Det var Trondheim motor- og traktorklubb som ville spandere kaffe og kaker over en traktorprat.

Da dette var vel overstått, kjørte vi siste stykke inn til sentrum der vi ble tatt imot av fetteren til Johannes, det ble litt skruing «der ingen skulle tru at nokon kunne skru» før vi la oss.

28. juni hadde vi litt å ta igjen fra dagen før, men vi fordelte heller pausedagen vår over to dager slik at vi fikk to korte isteden. Og turen gikk til Levanger der vi skulle møte en kamerat. Men først var vi bedt til et traktormuseum i Stjørdalen. Dette var ikke bare en samling, men et museum, og dette var spennede å se. Det går faktisk an å tjene penger på å samle traktorer også (!). Vafler ble servert, forgasser ble reparert og vi satte oss på godsetene våre for å komme oss videre.

Traktoren til Johan begynner å gå dårlig, og han finner ut at det er vann i den ene sylinderen. Så vi tauer han resten av turen til Levanger.

Vel framme, og etter mange egg finner Johan ut at toppakningen hans er gåen. Men ingen fortviler for vi veit råd. Johan ringer mannen på traktormuseet i Stjørdalen å spør om han har en toppakning ekstra, og det har han. Dermed hiver vi oss rundt og henter toppakningen, og bytter den.
Onsdag den 29. juni har vi ikke så lang rute siden vi fordelte pausedagen. Vi skal til Snåsa, men vi tar oss tid til en tur innom høggeren i Verdalen for at Ole-Kristiqn skal kjøpe en ny dynamo. Dette tar omtrent fem minutter, men det er en gråtass der også, med mange fine ting som Aleksander kunne tenkte seg. Og da var vi plutselig på etterslep.

Etter en god økt med kjøring må vi ha litt mat. Klokka er blitt 11, vi har fire mil igjen. Da vi skal kjøre derifra, klarer noen å ta feil vei og må snu. Men da Ole-Kristian skal bremse opp for å snu, trår han bare på bremsen for det ene hjul, og han velter ut en skråning og ut i bekken. Traktoren blir liggende på hue. Olje renner overalt. Røyken står. I og med at traktoren ligger opp ned, er det veldig vanskelig å få stoppet den, men det må gjøres, og det fort før motoren skjærer seg. Heldigvis klarer Johannes å holde hodet kaldt, og han stopper traktoren. Roen senker seg mens fortvilelsen rår. Det er ikke noe annet å¨gjøre enn å finne fram tau og resten av traktorene for å dra traktoren opp av bekken.

Da traktoren er vel oppe, ser vi at det faktisk ikke er noe annet som er ødelagt enn eksosrøret på traktoren. Så vi tauet traktoren fram til Snåsa der vi sov sammen med de fastboende knottene.

Morgenen etter den store velten var det mye spenning i luften da vi skulle starte traktoren. Vi fylte på olja som hadde rent ut og startet opp. God som traktoren er røyk den litt i starten men gikk som før etter det. Nytt eksosrør hadde vi selvfølgelig liggende i vårt mobile delelager.

Denne dagen skulle vi ut av Trøndelag og til Majavatn i Nordland. Været var så som så, men vi liker regntøy. Og i tillegg har vi hørt noe om at dekkene ikke slites like mye når det regner, så vi later som vi er glade for at det regner. Johan måtte taues i dag også da traktoren ikke ladet selv etter at han satt på en ny dynamo fra delelageret.

Etter at vi hadde kjørt gjennom Nordlandsporten, parkerte vi traktorene på et sted med enda flere fastboende enn forrige natt.

Ny måned, nye muligheter. Den 1. juli var vi halvveis, og etter planen skulle vi til Nesna. Her var det veldig fin natur. Da vi nærmet oss kaia på Lavang, så vi at ferga lå til kai, og vi ga full gass for å rekke den. Men da vi kom ned, måtte vi stå å se på at ferga kjørte, og det var halvannen time til neste gikk.

Da vi kom iland på Nesna, var det en velkomstkomitee uten sidestykke som tok oss imot. Av dem fikk vi beskjed om at utestedet på Nesna var lagt ned, men vi ble bedt på en annen fest, så det gjorde ikke noe. Hjemme hos Johannes dusjet vi i en og reiste. Klokka 05.55 gikk vi i seng etter et bra etterpålag hos broren til Johannes.

 

 Reisebrev 4

2. juli startet ganske seint da enkelte av oss var noe redusert fra kvelden i forveien. Men det var det ingen som

brydde seg om siden det var fridag denne lørdagen. Planen idag var at vi skulle rydde ut av hengerene for å få stablet litt bedre enn det som var, Ole-Kristian skulle vaske traktoren etter velten og ellers småfikse litt. Dagen gikk akkurat som planlagt så vi gikk og la oss i rimelig tid etter et fantastisk grillmåltid hos familien Pedersen.

Søndag var det klart for kjøring igjen. Vi trodde vi hadde alt sånn omtrent klart til å dra, men som alltid kommer vi oss aldri avgårde til den tiden vi planlegger. Likevel ble dette en bra dag med masse flott natur og bare pent vær. Det eneste som var litt kjipt var at radiosignalene rundt fjellene her var heller dårlig. Turen gikk innom Mo og videre inn skogen til vi kom til ei lita hytte. Her ble vi severt laks, og her var taubane, grotte og badestamp. Det var til og med noen som våget seg ut i elva.

Neste morgen åt vi en god frokost før vi satte oss på traktorene. De første kilometrene gikk gjennom skogen på en traktorvei. Deretter var det ut på storveien over Saltfjellet mot Leirfjordgård. Vi rånet litt i Fauske, så fant vi oss en rasteplass langs veien.

Tirsdag den 5. juli var målet egentlig å ha pausedag. Men dette fikk vi ikke til da alle klødde i fingrene etter å få kjøre mer traktor. Etterhvert tok vi oss en god pause på Innhavet der vi lagde oss noen hamburgere. Mens vi sitter der møter vi på foreldra til Johan som er på ferie med campingvogna. De forteller at de har planer om å ligge på en campingplass på Ballangen og lurer på om vi kanskje vil være der med dem. Etter at de lovet oss god mat og melk, takket vi ja til tilbudet. Plassen på campingen fikk vi sponset av den hyggelige campingplasseieren.

For å komme oss til Ballangen, måtte vi rekke ei ferge. Vi trodde vi hadde dårlig tid, så Johannes syns Aleksander kjørte litt sakte. Han syntes det var en god idé å dytte han litt bak så det gikk litt fortere. Dette viste seg å ikke være så lurte da det gikk hull på radiatoren hans igjen. I tillegg sto Carl plutselig langs veien med ei viftereim som ikke fungerte lenger. Han fikk på en slepestropp og Johan tauet han til kaia. Ferga gikk ikke fra oss tross plunderet.

Da vi nærmet oss campingen viste det seg at Gråtass ikke tålte belastningen av å taue Carl. Toppakningen hans røyk igjen. Men utenom at Johan var litt furt på grunn av toppakningen som var gått igjen hadde vi en fin kveld med god mat som lovet.

Og nok en gang ble det morgen. Vi hadde egentlig tenkt å kjøre denne dagen også, men grunnet toppakningsbytte måtte vi bli over en natt ekstra på Ballangen camping. Hele dagen gikk med til å teste ut campingstolene våres på

alvor mens Johan fikset traktoren.

Målet for torsdag den 7. juli var Olsborg i Målselv. Denne dagen skulle vise oss at det finnes hyggelige folk i Troms også. Først ble vi huket inn av en familie som satt ute og grillet i en gammel trillebår. Der fikk vi servert deilig mat og bålkaffe. Vi kjørte knapt videre før vi på nytt ble stoppet av flere som ville servere oss mat. Vi fylte opp på nytt, for så å trille videre. Til kvelden fant vi en flott plass i Oldsborg. Her campet vi sammen med massevis av mygg.

 

Fredag 8.juli: I dag skulle vi kjøre til Olderdalen. Nesten fremme stoppet noen hyggelige mennesker oss for å servere noen herlige lefser; tusen takk! Vi ble også invitert inn på den lokale puben, også dette var veldig hyggelig. Carl synes dette var spesielt fint, siden han traff ei veldig søt, lokal jente der. Vi fikk dermed problemer med å komme oss videre dagen etter, og tok pausedag 9. juli. Pausedagen ble helt perfekt med 30 varmegrader og masse sol. Norges

varmeste sted den dagen! Vi ble invitert til grillfest hos den lokale, søte jenta på kvelden, og alt var perfekt. Vi storkoser oss på turen vår, kunne ikke hatt en bedre ferie!!


Reisebrev 5
Lørdag 9. juli var vi på landets varmeste sted med noe sånt som 34 varmegrader. Enkelte av oss var temmelig reduserte, så vi bestemte oss for å sitte i sola denne dagen. Etter at en dag med soling var vel gjennomført, ble vi invitert på grilling hos en lokal. Der fikk vi også dusje og vaske skittentøyet vårt. Dette var ikke til å klage på, og vi hadde en fin dag.

Neste morgen reiste vi endelig fra Olderdalen etter å ha hentet tøyet vårt som hadde tørket over natta. Denne dagen var en motsetning til lørdagen. Det høljet ned i bøtter, tordnet og lynte. Vi skulle til Isnestofta i Alta kommune. Da vi pekte ut Isnestofta på kartet så vi for oss et lite tettsted eller noe lignende. Kanskje til og med en butikk om vi var heldige. Dette viste seg bare å være et skilt der det sto Isnestofta. Utover det var det bare mygg og rein. Men egentlig et veldig fint sted.

11. juli. Carl fyller 18 år! Så dagen starter som den bør med en "hurra for deg" og litt luftkake. Denne dagen skulle vi over vidda og til Porsanger. For dem som ikke har kjørt over vidda i

 regn og vind med gammeltraktor kan vi anbefale å la det være. Det er noe av det kjedeligste vi har vært med på. Se for deg ei lang slette. Kanskje på ei mil. Bare vidde på alle sider, og det vil ta omtrent en halvtime før du er på andre siden av den sletten du skuer utover. Etter vidda kom vi til et tettsted som het Skeidi, der fikk vi oss litt mat (Carl fikk nakkekoteletter i anledningen 18-års dagen sin). Deretter tenkte vi det ville vært passende å finne en pub eller lignende å feire dagen på. Dette var vanskeligere enn vi trodde, og dagen endte i hengeren med smellbongbonger og godt drikke.

Så var dagen kommet da vi skulle til Sommerbyen Honningsvåg. Den viste seg å være en skuffelse som sommmerby, men ellers en bra by. Tuneller møtte vi i fleng, og spesielt lang og spenen­de var Nordkapptunellen. Egentlig det som var mest spennende i Honningsvåg var den nordligste engelske fotballsuporterklub­ben: Nøden.

13. juli var en fridag i Honningsvåg. Når vi tenker tilbake på denne dagen kan vi ikke helt skjønne hva den gikk bort i. Mest surr og noe mat. I tillegg så fikk vi dusj på Rica hotell. Der var det til og med fjernsyn slik at vi fikk sett en episode av Poirot i svart-hvitt mens vi dusjet.

Nå var den virkelig store dagen kommet. Vi skulle ende den store reisen. Turen gikk opp til Nordkapplatået. Før vi dro, møtte vi tilfeldigvis to trivelige karer som også hadde reist Norge på langs. Dette var to karer fra NrKs Sommeråpent som hadde kommet til Honningsvåg med fly. Disse ville veldig gjerne reise sammen med oss den siste biten opp til platået. Dette var selvfølgelig helt greit for oss da vi ble lovet champagne når vi var vel fram­me. Vi satte av sted i mye vind og kaldt vær, men det gjorde oss ingen ting siden vi visste at det var bare tre mil igjen til Nordkapp. Da vi kom fram, slapp vi gratis inn, og vi fikk parkere på en egen parkeringsplass rett foran senteret. Her fikk vi vafler og kaffe, og vi ble gjort mye stas på med mye gratulasjoner. Men vi måtte ta oss sammen til slutt for å vende tilbake til Hon­ningsvåg for å rekke hurtigruta. På veien tilbake viste det seg at været var blitt enda verre. Det blåste så kraftig at Johannes var redd Hestehengeren skulle blåse på vidda. Og det at det var 4 grader og haggel gjorde jo ikke turen ned noe triveligere. Det ble ganske seint før vi kom på at vi burde legge oss. Dermed var det noen som syntes det var bedre å sitte våkne og passe på at ikke måkene i Honningsvåg lagde hull i presenningtaket på militærhengeren. Disse nattevaktene kom godt med da resten av oss skulle opp klokken fem for å komme seg på Hurtigruta.
 

 Klokka nærmer seg halv syv på morgenen den 15. juli. Fem traktorer står klare på kaia i Honningsvåg og venter. Det dårlige været har ikke gitt seg, så alle er veldig klare for å komme seg på båten. Denne innkjøringen på Hurtigruta som vi ikke kunne forestille oss kunne bli noe problem viste seg å bli veldig drama­tisk. Det første som skjer er at en mann kommer ut og forteller oss at vi ikke kan ta med oss militærhengeren på ferga. Det er jo ikke vanlig tilhengerfeste på den, men derimot landbruksdrag. Vi blir alle veldig paffe, og selvfølgelig frustrerte. Problemet er å få hengeren inn da han mener at det ikke er plass til både traktor og henger i heisen som går ned på bildekket. Men etter våre beregninger skal dette gå akkurat. Han forteller oss at de ikke har tid til dette da Hurtigruta allerede er forsinket, men det er da ikke vårt problem svarer vi, og får til slutt lov å prøve.

Det bli testing av ryggeskills. Og vi finner ut at det ikke går med en Volvo foran, men hva om vi prøver med en gråtass. Uten å spørre kobler vi av hengeren og kjører gråtassen til Johan foran. Det er fortsatt ikke plass i heisen. Alle begynner å svette litt over middels, men hva om vi skrur av steinkassa. Vi skrur den av, og det går på håret, akkurat slik som beregningene våre fortalte oss. Resten av traktorene er ikke noe problem, og vi kommer oss tilsutt på all sammen. Og vi hadde dermed forsin­ket

 Hurtigruta med omtrent en time til.

Som en enorm kontrast til de foregående ukene, sitter vi nå inne på en varm lugar. Sofa, kaffe og fantastisk mat inkludert. Og utover det nesten all service vi måtte ønske. Vi trenger ikke en gang å kjøre traktorene våre selv.

 

 Reisebrev  6
Nå er vi ferdige med turen. Det eneste som gjenstår er ikke å bli igjen på noen av stedene ferga stopper på og deretter kjøre hjem ifra Bergen. Turen til Bergen var veldig avslappende. To og to av oss sov sammen på lugar, mens Skjauff sag og høvleri sov på egen lugar.

Alle hadde bestilt mat om bord, så den var det ingen ting å si på. Ikke for å få sagt noe stygt om maten til kokken Johannes, men mat smaker annerledes når den ikke er varmet på primus.

Møter med omverdenen var det heller dårlig med under over­farten. Men på Nesna gikk vi i land for å kjøre av og sette igjen traktoren til Johannes, og et eller annet sted på Lofoten møtte Ole-Kristiqan mormor igjen da hun ferierte i nærheten. I tillegg var vi i land ved et par anledninger bare for å sjekke livet der. Blant annet i Bodø og Tromsø.

At vi fem guttene på 18-19 år dro ned gjennomsnittsalderen på båten betraktelig, er ikke noe å legge skjul på. Men det passet oss fint, da tempoet alt gikk i var i samme kategori som vi hadde kjørt i den siste måneden, da ble det en litt forsiktig overgang til dagliglivet igjen.

Etter mange boblebad var tirsdag den 19. juli kommet. Det var dagen da vi skulle gå av Hurtigruta og endelig vende traktoren hjemover på den aller siste etappen. For ikke å si spurtetappen.

Først hadde vi avtalt med en venn i Bergen at vi skulle møte han, og vi skulle ete noe pizza før vi dro videre. Vi var litt usikre på om det ville bli samme kvelden som vi gikk i land eller morge­nen etter. Men etter litt kartsnakk og noen værmeldingunder­søkelser bestemte vi oss for å reise samme kvelden.

Aleksander mente bestemt at vi andre somlet mye mer enn han, så han gadd ikke vente på oss og kjørte i forveien aleine. Johan hadde fått beskjed fra jobben at han ikke kunne ha mer fri, og bestemt seg for å ta flyet hjem fra Bergen. Denne bestemmel­sen passet fint da Johannes, som nevnt hadde satt igjen traktoren sin på Nesna. Så Johannes kjørte gråtassen til Johan til Vestfold for han.

Dette at Aleksander var helt sikker på at han ville klare å komme mye fortere fram enn oss andre, såret oss dypt, og vi bestemte oss innbitt for at dette skulle han ikke få rett i.

Vi måtte ha med oss to ferger før vi kunne følge

 veien helt til Andebu i Vestfold som er hjemme for noen av oss. Der var det også planlagt utdeling av klær og verktøy til de respektive eierne. Den første ferga rakk vi på sekundet (denne ferga fikk vi forresten sponset, takk for det!) Men da vi kom til kaia ved den andre hadde den siste gått for flere timer siden. Dette var jo selvfølgelig litt trist, men vi kunne glede oss over at det var en gråtass til på kaia, nemlig Aleksander sin. Klokka var blitt 03.15 så vi puttet noe mat i magen før vi la oss for å få litt søvn før det som skulle vise seg å bli den siste dagen av vår lange reise for oss som skulle til Andebu.

05:30 den 20. juli gikk første ferga. Der var det med fire gam­meltraktorer og to lastebiler. Turen gikk videre på E134. Og langt om lenge, og lengere enn langt var vi kommet over Hauke­lifjell da gråtassen til Johan punkterer, og vi blir forsinket. Skulle Aleksander få rett likevel? Heldigvis har vi med oss et ekstra dekk oppå hestehengeren, og dette går fort.

Rundt ett på natta ankommer vi Andebu. Da hadde vi kjørt en skikkelig sprintetappe. Vi hadde kjørt effektivt i 20 av de siste 30 timene. Det er kanskje ikke så mange som veit hva det fak­tisk betyr å kjøre så lenge på traktor, men det gjør vi. Vi stiger av traktorene våre, og veit med sikkerhet at turen er ferdig. Det er en litt rar følelse, men en lettelse.

Aleksander blir selvsagt kontaktet, og vi får beskjed om at han da er i Drammen. Han har bestemt seg for å kjøre rett til kjæ­resten som bor i Drøbak. I tillegg forteller han at traktoren hans har begynt å fuske, noe som vi koser oss over å høre, men vi ble egentlig aldri helt sikre på om han sparte noe tid på å kjøre aleine eller ikke da han hadde et annet mål. Morgenen etter rydder vi ut av hengerne og fordeler underbukser som best vi kan. Så sender vi Carl av gårde med retning mot Østfold for å ende sin tur. Johannes blir kjørt til toget tidlig morgenen etter.

Da var faktisk turen slutt. Før vi avslutter helt vil vi bare takke alle som har gjort dette til en fin tur! Og alle som rett og slett var med å gjøre turen fysisk mulig.

Vi vil også takke alle vi har møtt langs veien! Alle bilistene som har tatt hensyn til våre saktegående kjøretøyer.

Vi har hatt vår beste ferie noen sinne, og dette har virkelig blitt et flott minne for livet. Dette er en skikkelig røverhistorie vi kan fortelle barnebarna.

Med vennlig hilsen

Traktorgutta

Aleksander Skjauff, Johan Severin Horntvedt, Carl Wilhelm Støren Aschjem, Johannes Nyjordet Pedersen og Ole-Kristian Bruserud